Kristins tidligere blogg

-----------------------------------------------------------------------------------------

helt mushy i knea

Så er den verste tiden av året over oss igjen, og tre års vennskap skal sammenfattes i noe som kalles "årbokstekster". Her skal mer eller mindre sympatiske egenskaper hos alle venner og kjente frem i lyset, og man kan bli rent matt av tanken på å finne noe morsomt, hyggelig, litt frekt og ikke minst noe som kan gå inn i historiebøkene i tilfelle personen blir berømt.
Det skal ikke være lett!

Ei heller er det lett for en overarbeidet liten (?) avgangselev, som har innsett at det denne uken ble litt for mye vann over hodet. (det er helt vanvittig. Ah. Ah. Ah. (innoverlatter)) Store deler av denne jobbingen innbefatter tilgang til datamaskin, dette lille samfunnet av elementer som jobber sammen, og også fungerende internett. Etter å ha sittet i hele går og pinget rundt og prøvd å finne feilen, har jeg i dag en suveren maskin som fungerer ved minste lille tastetrykk. Ren flaks? Mulig.
Men først kommer den daglige kampen for tilværelsen. Å være tre mer eller mindre tenåringer på en maskin er som åtte jenter før et ball med bare tre speil, og det er klart det må oppstå disputter og enkelte krangler.
Dette er samtalen jeg hadde med lillesøster før elektronikken ble min:

K: Hei. Kan jeg få dataen?
A: Nei.
K: Men du har sittet her lenge, og du (etter liten sjekk) spiller jo bare et spill.
A: Ja, du spiller OFTE et spill, så.
K: Ja, men det er ikke mens du trenger maskinen til viktige ting.
A: Hva er viktig?
K: Jeg må lage et konfirmantopplegg, skrive fire årbokstekster, brenne to CD-er og fornye lånet på bøkene fra biblioteket.
A: Må du gjøre det akkurat nå?
K: Ellers blir det veldig sent. Og du skal jo snart gå og legge deg, klokken er nesten ni *ondskapsfullt blikk i øynene* Kanskje jeg skal spørre mamma?
A: Jamen...
K: OK, kan du ha den i et kvarter til da? Så kommer jeg etter det? (legger demonstrativt alle de viktige papirene foran PC-en)
A: OK da....

Part K forlater åstedet relativt misfornøyd og bestemmer seg for å gå og sortere noe for å få litt mer orden på tilværelsen, mens part A også er misfornøyd men glemmer alt når hun kan spille videre på Flåklypa-spillet inntil den større og sterkere (i alle fall større) storesøsteren hennes kommer for å kaste henne bort.

Noen råd på hvordan man kan få en elleveåring til å forstå at livet mitt er viktigere enn hennes? Dokumentasjon i form av håndfaste bevis fungerer ikke, og det er lagt harde restriksjoner på denging fra høyere hold i familien.

22:02 - 16. februar 2005

-----------------------------------------------------------------------------------------

tidligere - neste